Av Hrvoje Milakovic /10. januar 20228. januar 2022 Måten animasjon har vært i stand til å konkurrere mot live action på de siste par årene tjener til å sementere mediets fantastiske fleksibilitet og dets evne til å fortelle alle slags historier. På en måte føles det ganske uanstrengt. Japansk animasjon, mer enn noen annen, viser at mediet kan tilpasse seg til å fortelle historier for hele familien, for tenåringer, voksne og til og med gamle, alt på samme tid, uten å miste magien.
Blant sjangerens mange mestere finner vi selvfølgelig Hayao Miyazaki og Isao Takahata fra Studio Ghibli. Paret skapte navn ved å lage noen av de vakreste filmene noensinne. Men med Takahatas død og Miyazaki nærmer seg en ekte pensjonisttilværelse, har den nye generasjonen hatt det vanskelig å skrive sine egne navn på betongen. Noen navn har fløt rundt, for eksempel Makoto Shinkai, som har skapt et veldig interessant arbeid som definerer ham som en ny stemme i mediet, til tross for at merittlisten hans i beste fall er flekkete. Men av de nye regissørene som går rundt, er Mamoru Hosoda den som virkelig kan si at han er en av mediets nye mestere.
Hans nye film, Belle, bekrefter at han er kommet for å bli. Vi vil ikke ha det på noen annen måte.
Belle er skrevet og regissert av Mamoru Hosoda og produsert av Studio Chizu. Selskapet har produsert alle Hosodas filmer siden 2012s Wolf Children. Filmen forteller historien om Suzu, en tenåring som, etter å ha lidd av en forferdelig hendelse i livet hennes, faller inn i depresjon. Helt til hun kommer inn i U, en second-life metaverse-app, der alle kan være noen andre og starte livet på nytt. Inne i dette metaverset vil Suzu komme inn i et fantastisk eventyr som involverer et forferdelig monster så vel som hennes nyfunne kjendis takket være de fantastiske sangene hun fremfører i U.
Belle er en kombinasjon av mange ting. Til å begynne med er det en modernisering av det klassiske Belle and the Beast-eventyret, men med en digital epoke vri som gjør historien mer relevant for yngre publikum. Det er også en voksende historie som tar for seg lidelse og sorg og tar opp dette temaet på en svært effektiv måte. Filmen tar for seg temaer som barnemishandling, kjærlighet, isolasjon, depresjon, og den kaster til og med et idolelement inn der for en god ordens skyld. På papiret bør så mange ideer, temaer og elementer ikke smelte sammen, spesielt i sammenheng med et metavers som ekstrapolerer hva som skjer i livene våre og sosiale medier og tar det til neste nivå. Likevel klarer filmen å balansere alle disse elementene og skaper en kraftig emosjonell historie i prosessen.
I SLEKT: Studio Ghibli-filmer i rekkefølge
Belle har mye til felles med Hosodas forrige film, Summer Wars. Fargepaletten og den generelle estetikken er nesten den samme. Det blir tydelig at Hosoda har mye interesse for hvordan sosiale medier og de nye internettteknologiene former måten folk samhandler med hverandre på. Det er virkelig overbevisende å se en kunstner takle denne typen tema på en så fantasifull måte. Spesielt innen animasjon, da det gjør det mulig å skape cyberspace på en måte som ikke ville vært mulig ved bruk av ekte skuespillere.
Belle in the Beast-elementet i stykket kan være det grunneste, og likevel forsvinner ikke kraften i historien. Alle scenene inne i metaverset er enestående, og de har en utmerket variasjon. Å gå fra potente kampsekvenser til digitale konserter hvor karakteren til Belle, akkurat som et ekte idol, drar millioner av fans for å se henne fremføre noen virkelig vakre sanger. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt, og det er ikke vanskelig å se at inne i metaversen forvandles hovedpersonens design til noe mer i tråd med Disneys karakterdesign. Det er et elegant nikk.
De virkelige scenene er like imponerende. Miljøarbeidet er bare herlig, og landsbygdsbyen, der det meste av historien foregår, våkner til liv som et vakkert sted å bo. Den er stille, rolig, og likevel gjør atmosfæren av nostalgi og melankoli seg til stede i hver enkelt ramme. Karakterdesignet varierer ikke mye fra resten av Hosodas arbeid, men det er fortsatt topp kvalitet.
Taisei Iwasaki, Ludwig Forssell og Yuta Bandoh gjør en fantastisk jobb med musikken. Filmen gjør den til et viktig element i historien, som uttrykksform og frihet for hovedpersonene, og det er fint å se denne gjengen med dyktige musikere ta rollene sine på alvor. Mot slutten er kraften i musikken slik at den vil få noen til å gråte. Det er ingen tvil om det.
Belle er et mesterverk. Dette er den typen kraftige og dristige animasjonsfunksjoner som trenger å motta utmerkelser i den kommende prissesongen. Det er så mye følelser og høyt håndverk her at filmen ikke kan inneholde det. Det er en åpen diskusjon om dette eller Wolf's Children er Hosodas beste verk, men som det er, står Belle på toppen, uten tvil, som årets beste animasjonsfilm.