Av Hrvoje Milakovic /7. september 20216. september 2021 Du vet aldri hvilke triks som er i godbitene dine, sier en fargerik karakter i filmskaperen Scott B. Hansens Bad Candy, som hadde verdenspremiere på Frightening Ass Picture Festival. Og det er en uttalelse som filmen tar til seg. Du vet aldri hva du får med Bad Candy, enten det er søtsaker eller mynter.
Bad Candy, skrevet av Hansen og Desiree Connell, er satt til Halloween-kvelden i en liten by mens DJ-ene Chilly Billy (Slipknots Corey Taylor) og Paul (Gremlins Zach Galligan) forteller skumle historier om regionen. Det som følger er en utmerket, om enn ufullkommen, skrekkantologi som lever og ånder for Halloween, med forskjellige blodige historier og en skremmende klovn som dukker opp hele veien og vil få kostymesminken til å løpe.
Tro meg når jeg sier at denne klovnen er det motsatte av Trick 'r Treats bedårende Halloweenie Sam. Hvis jeg så denne idioten stå i veikanten med et 'lek med meg'-skilt, ville jeg kjørt over ham.
Imidlertid er djevelklovnen og Sam mer like enn de ser ut.
Hansens bilde trekker betydelig fra Trick’ r Treat, nesten til det punktet at det blir altfor åpenbart. Begge involverer en mystisk, kostymert figur som dukker opp i og ut av mange historier. Begge filmene inneholder historier om respekt for Halloween-lovene og konsekvensene av å ignorere dem (hver film har en tidlig scene med slemme barn som tar mer enn den anbefalte mengden godteri på trappene og oppdager at det ikke er så søtt). Og selvfølgelig har begge en deilig uhyggelig Halloween-atmosfære.
Bad Candy er en av de filmene som, uansett årstid, om det regner, snør, eller hjemmet ditt blir revet med deg i det som Dorothy, alt du trenger å gjøre er å sette den på, og du vil føle deg som hvis du blir pakket inn i armene til selve det store gresskaret. Hvis en avdeling på Bad Candy fortjener spesiell anerkjennelse, er det hele produksjonsdesignteamet. Dette er ikke som andre skrekkantologier som har forsøkt og ikke klart å fange den skumle atmosfæren til Halloween. I den forbindelse oppfyller bildet nesten den høye standarden satt av Trick'r Treat, med en verden fullstendig overkjørt av ghouls, nisser og en forferdelig morderklovn. The Clown's Lair er et skue i seg selv, og minner meg om Oogie Boogies lair fra Nightmare Before Christmas i alle aspekter, fargerik og illevarslende.
Wayne Andersons spesielle sminkeeffekter fortjener også en runde med takknemlighet. Bortsett fra den skumle klovnen som lurer rundt – jeg forakter ham – er bildet av Hansen fullt av monstre og galninger, som alle er vakkert utført og fikk meg til å rope, lenge leve praktiske effekter! En djevelsk gargoyle – og en av årets mest bemerkelsesverdige skapninger – dukker opp under gresskarene. Jeg måtte stoppe og sette øyeeplene tilbake i hodet mitt etter å ha sett en gjeng mennesker spurte over et farlig felt med gresskar på hodet. Det Hansen og hans mannskap gjør med effektene i Bad Candy er intet mindre enn forbløffende med tanke på den beskjedne produksjonen, til det punktet at de få digitale effektene, spesielt i en fortelling der en liten jentes fantasifulle tegninger kommer til live, truer med å gjøre bildet billigere ved sammenligning.
Selv om ikke alle fortellinger i Bad Candy er en direkte gorefest, er de fleste av dem, og hardbarkede skrekkelskere vil sluke blodet som spruter på skjermen om og om igjen. Dette er en vill film der intet tabu er trygt. Barn blir revet i stykker. Søte feer har blitt klemt. Det er til og med en hel fortelling om nekrofili og en likarbeiders svar på å ikke ha en het date på Halloween. Hvis Trick’ r Treat er æresrullestudenten, er Bad Candy den onde tvillingen som har blitt satt opp på loftet for å holde alle trygge.
Vi liker skrekkantologier fordi de vanligvis inneholder litt for alle, og selv om de er blandet, er det alltid minst én Reese's Cup for hver forferdelige Candy Corn. Bad Candy er intet unntak. Noen historier er en deilig bit av blodig og gal som helvetes frykt, men andre har en kalkaktig, utilfredsstillende tomhet over seg. Ta en titt på deg selv, Candy Corn! De fleste av dere vil være enige i at de fineste skrekkantologiene inneholder fire til fem historier. Likevel, Bad Candy stapper så mange biter som mulig i posen, noe som undergraver mange historier siden det ikke er nok tid til å sette pris på smaken før vi blir presset inn i en annen historie. Fordi få av Bad Candys deler tillater mye karakterutvikling eller plot, stikker de større og blodigere bitene, for eksempel gresskarløpet, ut mest.
Siden dagene med mesterverk som Creepshow har skrekkantologier blitt mer fantasifulle med sine omslag – ta for eksempel Scare Package – men Bad Candy kommer til kort her også. Så kjærlig som Galligan er i jobben, er verken han eller Taylor særlig overbevisende som vertene våre, Chilly Billy og Paul. Det hjelper ikke at komedien i Bad Candy, for det meste, føles like tvunget som anti-Halloween-naboen som mumler glad halloween når de åpner døren. Mange antologier tar seg også tid til å introdusere historiene, men Bad Candy, som Trick’ r Treat, tar i bruk en sammenhengende stil der hver historie i byen har mindre koblinger. Det er et spennende konsept, men manuset til Hansen og Connell klarer bare å gi oss tåkete bånd til hver historie, noe som gjør at universet føles mer fragmentert enn om det bare var en lenkende tråd.
Bad Candy er den følelsen du får når du kommer hjem etter triksing og kaster alt godteri på gulvet. Det er en gigantisk sjokoladeplate. Et par epler. Filmen har høydepunkter som føles som å spurte gjennom gatene forbi utsmykkede hus i oktober og nedturer som føles som å sitte over toalettet med vondt i magen etter å ha spist for mye søtsaker. Den er langt fra feilfri, men den har nok fascinerende historier, latterfremkallende elendighet og skumle til å ta deg med til Halloween når trangen melder seg.