Av Hrvoje Milakovic /27. september 202126. september 2021 Da skrekksjangeren for funn-film eksploderte med opptredenen til The Blair Witch Project på kino, grep mange produsenter muligheten til å produsere noe billig som ville innløse tonnevis med profitt. Med tidens gang har mange filmer brukt formatet for å oppnå et slikt mål, og de har møtt både suksess og fiasko. Det er 2021 og en nyfunnet opptaksfilm hopper inn på publikums skjermer. Hvor står den? Som en suksess eller som en fiasko?
VHS 94 er en antologifilm med deler regissert av Simon Barret, Timo Tjahjanto, Jennifer Reeder, Chloe Okuno og Ryan Prows. Filmen rammer inn de forskjellige historiene rundt en S.W.A.T. Teamet leder et raid på det som ser ut til å være hovedkvarteret til en veldig voldelig kult. Videobåndene som ble funnet inne i lokalene skildrer noen skremmende eksperimenter og hendelser, alle knyttet til en enorm konspirasjon.
VHS-serien har gjort seg til en plass i bransjen takket være sitt lave budsjett og opprørende holdning til historiefortelling. Denne nye delen i serien presser egentlig ikke konvolutten lenger enn de forrige filmene gjorde, men den klarer å legge til litt eksentrisk humor og øke parodielementene til et nytt nivå.
Historiene er varierte, og de tar for seg alle mulige rare tråder. Fra tilsynekomsten av et monster i kloakken, til en begravelse som gikk galt, og en actionfylt sekvens som raiderte laboratoriet til en gal vitenskapsmann. Det er litt av hvert i filmen, men med denne fantastiske følelsen av variasjon kommer det også en følelse av uorden og usammenheng. Selv når historiene er innrammet rundt S.W.A.T. funn inne i kultens hovedkvarter. Ingen av historiene ser egentlig ut til å ha noe til felles annet enn at de er voldelige, og de er billig utført.
Produksjonsverdiene i noen av disse historiene er nesten null. Funne opptaksfilmer har aldri blitt anerkjent for sine enorme budsjetter, kulisser eller kostymedesign, men V/H/S/94 ser ut til å ha blitt laget på et stramt budsjett. Noe som er et veldig stort problem, fordi mange av historiene prøver å være for ambisiøse for sin egen skyld. Innsatsen og intensjonen er der, men filmskaperne kan egentlig ikke nå sine mål. Denne mangelen på ressurser påvirker filmen så mye at skrekkelementet i mange øyeblikk forvandles til ren absurditet, ettersom mange av spesialeffektene bare ser for falske og klønete ut til å bli tatt seriøst. Mange av disse historiene forvandler seg til å bli festlige, men etter det første sjokket blir det slitsomt og kjedelig å se innvoller som blir kastet rundt hele tiden.
Når det kommer til regi, er det veldig rart at av de fem regissørene som jobber i filmen, er det bare Tjahjanto som klarer å ha en egen stemme. Seksjonen som vises i midten av filmen er den lengste, og den er helt over toppen. Masse blod, action og skumle monstre, men det er gjort med velbehag og ekspertise. Resten av delene skiller seg ikke mye fra hverandre, og de kunne faktisk vært regissert av samme person.
Alles skuespill fremstår som falskt, og selv om dette aspektet kan gi noen deler en viss sjarm, fremstår det i andre som amatøraktig i beste fall.
Hvis bare regissørene og forfatterne fra alle forskjellige deler kunne ha jobbet mer som et team i stedet for hver for seg, kunne filmen vært mer konsistent og hver av delene kunne livnære seg på hverandre.
Akkurat nå er det så vanskelig å finne en film som er skremmende. Publikum har sett så mange ideer på skjermen, og noen av dem har blitt gjort så bra, at det er vanskelig å komme opp med gode ting og utføre disse ideene på riktig måte, er enda vanskeligere. V/H/S/94 klarer ikke å være skummelt i det hele tatt. Det fremstår som en innsats som bare vil finne forsvarere blant de mest harde fansen av serien, eller de som ikke har noe imot å se en dårlig film og le av den.
Filmen bekrefter også hvor begrenset opptaksformatet er. På dette tidspunktet bør det virkelig være klart at bare visse typer historier tilpasser seg godt til dette formatet. Mens andre bare blir begrenset i uttrykket og ender opp med å bli såret av et format som har så strenge regler og som trenger universets fornuft for å gi mening. Dette burde filmskapere begynne å tenke mer på. Kanskje noen av historiene i denne filmen ville blitt mye bedre ved å være gjort på tradisjonell måte.
Dessuten er VHS-filteret bare for mye. Dette er ikke en pen film å se på.
V/H/S/94 kan være et skritt tilbake for franchisen, men serien var aldri kjent for sine produksjonsverdier, og det var alltid noen interessante historier her og der. Her virker alt halvveis, med store ambisjoner men uten ressurser til å nå dem. Produsentene kjenner sikkert sitt publikum, og denne innsatsen vil glede noen av dem. Men tatt i betraktning at i det minste hver oppfølger skulle prøve å overgå den forrige, tok denne filmen 94 i tittelen altfor seriøst, og tok franchisen mange skritt tilbake.
Kanskje en VHS-film laget på en mer tradisjonell måte burde være i produsentenes sinn etter denne.