Av Robert Milakovic /21. august 202123. august 2021 The Tomorrow War kommer fra Amazon Prime Video, den etterlengtede sommerfilmen med et budsjett på 200 millioner dollar, og er regissert av Chris McKay (Lego-filmen, Lego Batman-filmen), skrevet av Zach Dean (Deadfall, 24 timer å leve ) og med Chris Pratt (Guardians of the Galaxy, Passengers) i hovedrollen.
Hollywood har sett en rekke sci-fi romvesen storfilmer som knapt treffer målet dvs. Independence Day: Resurgence, Godzilla vs Kong, Cloverfield-serien . Her har Tomorrow War premissene til en actionfilm som lover å bli noe mer, men som til slutt kommer til kort.
Med pandemien som førte til at Hollywoods filmoversikt ble flyttet rett til streaming-utgivelse, er det kanskje en velsignelse for skaperne bak denne filmen ettersom The Tomorrow War kan ha vært 2021s største flopp, hvis den hadde blitt vist på kino.
Pratt spiller rollen som Dan Forester, en militærveteran som ble biologilærer, som har en lidenskap for forskning og vitenskap. Det er året 2022, Dan tilbringer tiden sin med familie og venner på å se verdensmesterskapet i 2022 når plutselig menneskelige besøkende fra fremtiden (år 2051) avbryter fotballkampen, bare for å gi den nåværende verden en dyster advarsel. Romvesener har invadert jorden og fremtiden er midt i livet i en menneskelig ressurskrise. Sivile er pålagt å hoppe 30 år inn i fremtiden for å hjelpe til med å bekjempe romvesenene fra å ødelegge menneskeslekten fordi det rett og slett ikke er nok dyktige soldater som kan gjøre det.
Filmen fremhever de dystre realitetene i hva som skjer når du står overfor uventet krig. Sivile består av menn og kvinner uten militær trening sendes bort, land går i strupen på hverandre for å beskytte politiske interesser, protester og opptøyer skjer fordi folk bare mister håpet eller interessen for å kjempe en krig som ikke vil skje i løpet av deres tid. Men selvfølgelig er vår kjekke, stoisk-ansiktede, årets pappa med pappaspørsmål Dan utkalt til å bli med i krigen også. Ikke bekymre deg damer, manusforfatterne våre har laget en måte å vise at Pratt fortsatt er i fysisk form for å spille helten ... Bokstavelig.
Vår Dan er livredd for å møte realiteten at han vil bli sendt bort og aldri komme tilbake, står overfor muligheten til å forlate plikten sin og stikke av med familien sin, han søker hjelp fra sin fremmedgjorte far, spilt av den geniale og jekket J.K. Simmons, bare for å bestemme seg for å hjelpe til med å bekjempe romvesenene.
Med all den familiesaken ferdig og støvet ned, dykker vi inn i problemet for hånden. Vel på en måte. Vi introduseres for en haug med mindre karakterer, der de fleste av dem ville ende opp som kanonfôr. Blant dem er den nervøse teknologimogulen Charlie (Sam Richardson) – som bare er der for å gi tegneserierelief, så mye at det til tider blir irriterende irriterende, Norah (Mary Lynn Rajskub) som er underutnyttet og er der bare for å legge til litt smarte vitser (ok, så vi har to tegneseriefigurer) og tre ganger krigsutkastet Dorian (Edwin Hodge) som burde ha fortjent mer skjermtid.
Og med en QnA-scene som svarer på alle dine tidsreisespørsmål, har filmen endelig krysset av for å endelig komme i gang. Merk deg, det tar omtrent 40 minutter med kjøretid før vi er i nærheten av å ha romvesenhandlinger. Gjengen sammen med hundrevis av andre blir drevet inn i fremtiden, hvor de blir konfrontert med hærer av fremmede skapninger kjent som White Spikes. Disse romvesenene er albino-fargede rovdyr som har tentakler som kveler, kutter og skyter skarpe prosjektiler.
Filmen sliter med å finne ut hva slags film den vil være. En sci-fi romvesen som kjemper mot blockbuster som kiler tungt inn i temaer om familiedynamikk, men overser viktige krigsterrorelementer i historien; kombinert med latterlig skuespill av de viktigste og en utmattende spilletid ser ut til å være dens undergang.
For ikke å nevne tempoet i filmen som skravler av og på mellom handlingen. Visst, filmen faller ikke i storfilmfellen av non-stop våpen og flammende actionfest, men trenger vi virkelig all den ekstra plot-chow? I løpet av spilletid så det ut til at forfatterne hadde tempoet i filmen til å ha forvirrende stigende handlinger og klimaks. Overgangen mellom de tre aktene i filmen kunne vært gjort bedre. Det føltes som om de bare la inn unødvendige plotpoeng og dro filmens spenning fra ett punkt til et annet til det bare blir ganske utmattende. Man kan finne på å spørre Ok, vi skjønner det. Vent, er det mer? Det er overbevisende at manusforfatterne kunne ha pakket inn filmen på flere punkter i stedet for å strekke historien i forskjellige handlinger på den måten.
The Tomorrow War ville ha gjort det bedre som en begrenset serie i stedet for en film. Med den ekstra spilletid i form av en serie, kunne forfatterne ha lagt mer vekt på problemene med plutselig krig – frykten og spenningen der hverdagslige sivile blir tvunget til å plukke opp en pistol med knapt trening (og rustning) og bli sendt inn i noen ukjente for å møte grufulle romvesener bare for å komme tilbake enten døde eller med etterkrigstraumer – nå er det et godt premiss å fokusere på. Filmen kom så vidt gjennom disse problemene og virket som om det hastet med å fortsette historien, og ga oss et glimt av hva som kunne vært, men ignorert fordi dette ikke er den typen film.
Et eksempel kan være da Dan og de andre hoppet inn i fremtiden, men endte opp feilaktig teleportert tusen fot opp i luften, hvor de fleste av gruppen bare endte opp med å sprute på betongbakken. Det så knapt ut til å forstyrre noen av dem. Legg merke til at nesten alle av dem er dine dagligdagse sivile. De burde ha blitt krøllet sammen gråtende og tigget om å få reise hjem, men i stedet er forfatterne som, Nei, det har vi ikke tid til. Går videre.
Gjennom hele filmen har Pratt klart å bære filmen i sin helhet, nei takk til skuespillerne hans. Ved å underutnytte karismaen hans, for eksempel da han var i GOTG og Jurassic-serien, er Pratts skuespillere her bare tørre. Å ulme ser ut til å være det eneste han er god på. Bortsett fra J.K. Simmons, vi har også Yvonne Strahovski (som oberst Muri Forester) og Betty Gilpin (som Emmy Forester) som begge gjorde en god jobb med å bære vekten av dramaet i filmen. Mindre karakterer som Norah, Dorian, løytnant Hart og sersjant Diaz kunne vært skrevet bedre og gitt mer skjermtid, i stedet for bare å legge til rette for Pratts Dan og til slutt ende opp med å bli trukket på skuldrene av filmen.
Det ser ut til at skaperne prøvde hardt for å gjøre denne filmen minneverdig, men endte opp med en film som var så svulstig med plottpunkter og karakterer at de ikke visste hvordan de skulle takle dem ellers, og i stedet bare dro dem med og krysset av i boksene. for å fylle opp filmen.
The Tomorrow War tilbyr flotte visuelle effekter, med litt anspent, spennende handling som følger opp som en anstendig streaming sci-fi-film som lover mer, men som til slutt faller flatt. Hvis du har 2,5 timer til overs, prøv det, men ikke forvent det uventede.