Av Robert Milakovic /20. september 202120. september 2021 Historisk sett deporterte britene sine straffedømte til det som ble USA og deretter til Australia. De sendes ut i verdensrommet i 2044. Det er konseptet bak Luke Armstrongs film Solitary og en VFX-arbeider som ble regissør. Kortfilmen med samme navn ble spilt inn på 14 dager og fullført takket være COVID-19 eksternt.
I den første scenen blir Issac (Johnny Sachon, Bonded by Blood 2) forfulgt av politiet. Noen ting, ser det ut til, endres aldri, ettersom de klarer å skyte og myrde en svart tilskuer i prosessen. Det neste han vet er at han er våken i en romrom med bare Alana (Lottie Tolhurst) og skipets datamaskin for å holde ham med selskap.
Han har blitt dømt til livstid i verdensrommet på jordens første koloni, selv om han ikke husker rettssaken eller straffutmålingen. For å gjøre vondt verre eksploderer moderskipet som var ment å frakte dem dit, og etterlater dem strandet i verdensrommet. Når tiden og oksygenet renner ut, må de finne et middel for å returnere til jorden.
Armstrong har jobbet med filmer som Guardians of the Galaxy, Annihilation og The Witcher, og det vises. Solitary begynner med noen fantastiske bilder av et fremtidig London. Dessverre er ingen av de fantastiske strukturene eller flygende bilene synlige under scenene med Isaac. Jeg er ikke sikker på om dette var på grunn av mangel på midler eller fordi COVID stoppet etterproduksjonen. Imidlertid er det filmens eneste betydelige feil når det gjelder spesialeffekter.
Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om resten av filmen. Solitary er for det meste en to-personers film på ett sted. Andre individer kan bli hørt, men sjelden sett, takket være radioen. Dessverre er det meste av det vi hører monotont til det irriterende. Når et nyhetsteam intervjuer dem, er de så sløve at de fleste morgenprogrammer høres ut som intellektuelle debatter.
Som det viser seg, ble Issac fengslet på grunn av kjæresten sin (Connie Jenkins-Greig, The Kid Who Would Be King) spilleavhengighet. Så hun satser selvfølgelig på om han kommer tilbake eller ikke. Det er graden av karakterisering vi får. Det er også den typen ting som manuset fremhever.
Solitarys behandling av mer fremtredende temaer, som tilstanden til fengsler og etikken ved å sende innsatte ut i verdensrommet, er intetsigende og overfladisk. Klimaendringer og overbefolkning er også nevnt i manuset, men tas ikke opp. Bildet har til hensikt å gjøre et poeng. Den ser bare ikke ut til å vite hvordan den skal si det. Solitary er et av de konseptene som kan gjøre en utmerket kortfilm. Det er snakkesalig og uinteressant. Den skalerer ikke godt til funksjonslengde.