Intervju med Edgar Scott om hans nære fremtidige dystopiske science fiction-roman '418: I Am a Teapot'

Edgar Scott er en økonom og databasesjef som på et tidspunkt i livet bestemte seg for å skrive bøker. Inspirert av slike mesterverk av dystopisk litteratur som George Orwells legendariske Nitten åtti fire og Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden , bestemte han seg for å bruke disse inspirasjonene, så vel som sin personlige erfaring med å jobbe med databaser for å skrive sci-fi-bøker om svært foruroligende fenomener.

Hans siste bok, 418: Jeg er en tekanne , har nettopp kommet ut og har blitt en Amazon nummer 1 bestselger . BookTrib oppsummerte den dystopiske boken på følgende måte:

Indre og ytre liv kolliderer i Edgar Scotts foruroligende fortelling om en verden der mennesker gir bort kroppen sin i bytte mot sinnets gleder. Fremkaller slike science-fiction-klassikere som Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden og Isaac Asimovs Jeg, Robot , Scott viser oss ytterpunktene ved å unnslippe vår virkelighet og etterlate kroppen vår.

- BookTrib

Vi hadde gleden av å sette oss ned med Mr. Edgar Scott for å snakke om denne nye dystopiske bestselgeren, og han svarte på noen spørsmål for oss. Vi fant ut om den kreative prosessen og inspirasjonen bak boken, men også hele skrive- og redigeringsprosessen som, selv om den for det meste var jevn, tok mye tid å fullføre. Vi snakket også om fremtiden til romanen og dens karakterer med Mr. Scott, som avslørte om han hadde planer om å besøke denne verdenen igjen.

Vi fikk også litt eksklusiv informasjon om live-action-filmen basert på boken, hvis manus skrives av Scott selv. Men for å gi deg et fullstendig innblikk i hvordan det hele utviklet seg, her er hele intervjuet for din fornøyelse.

1. Hva kan du fortelle meg om boken din, 418: I Am a Teapot?

418 er en ikke så fjern, nær fiksjon, dystopi. Det oppslukende internett har kommet for å bli, vi er i stand til å se, høre, lukte, ta på, smake, føle alt som er programmert. Hvis du vil til månen, kan du føle så lite eller så mye du vil, og du forlater aldri sikkerheten og komforten til godstolen din. Men dette er en verden som har gått galt. Hvis du kunne oppleve online i denne grad, ville du noen gang vært offline?

I kjernen er en historie om frigjøringen av både hovedpersonen og antagonisten fra kontrollen over verden som har utviklet seg rundt dem. Deres søken etter mening, identitet og et meningsfylt liv.

2. Som en som kommer fra en rik, men annerledes bakgrunn, hva gjorde at du bestemte deg for å skrive en skjønnlitterær roman?

Jeg opplevde at jeg var irriterende god på det jeg ble betalt for å gjøre: administrere og sikre data, nettverk, feilsøke kode, slukke branner. Men jeg likte det ikke. Jeg vokste opp i et hjem, omgitt av bøker, bokstavelig talt; vi hadde bokhyller i nesten alle rom. Bøkene måtte komme fra noens fantasi, så hvorfor ikke min? Jeg hadde alltid likt å se reaksjonene som skrivingen min kunne fremkalle, selv i enkle e-poster. Å skrive en roman er rett og slett en mer fullstendig oversettelse av et større bilde til prosa.

Fiksjon er en måte å få leseren til å tenke og vurdere nye muligheter. Mens ting jeg har sagt er ubehagelig nær virkeligheten, har jeg vist en mørk verden, jeg har også vist at det er håp. Vi skjønte ofte ikke at når vi ikke trodde at vi hadde et valg, at dette var vårt valg. For å sitere meg selv: Ingen kan få deg til å akseptere en skjebne du ikke valgte. Problemet er at du ikke vet at du har et valg (side 334 av 418: Jeg er en tekanne). Se, jeg måtte skrive denne boken.

3. Tror du at din tekniske bakgrunn hjalp deg med å skrive denne boken?

Visst gjorde det det: Det var ofte min jobb å evaluere nye teknologier for potensiell bruk eller integrering av arbeidsgiveren min. Det er veldig viktig å se både ulempene og oppsiden av nye teknologier, vi ønsker å se dem realistisk: Hva får vi? Hva koster det? og hvordan skal det implementeres? Hva annet vil bli påvirket? Dette flyter direkte inn i romanen min.
Jeg vil gjerne avvike; Jeg elsker teknologi og skriver ofte mine egne programmer ved å bruke Ruby eller Python for min egen underholdning. Teknologien gir oss det som virker som nye mirakler hver dag. Teknologiens fremmarsj er uunngåelig, men vel, se avsnittet ovenfor. Vi bør alltid spørre, hva får vi? …

4. Hvor lang tid tok det deg å skrive 418: I Am a Teapot? Gikk det greit?

Skrivingen av 418: I am a Teapot tok omtrent åtte måneder. Redigeringen tok mye lengre tid. Mens jeg skrev, var det dager da det var som å ha feber, hodet mitt var varmt, og jeg måtte gå turer for å forsikre meg om at det jeg nettopp hadde skrevet ut ikke var den verden jeg levde i. Redigering er den virkelige kunsten å skrive. Å skrive det første utkastet gir ganske enkelt et skjema å jobbe med, redigering er verktøyene vi bruker for å skjerpe ideene. Alt i alt tok det nok et år med lesing, gjennomgang, endringer, finne nye redaktører og gjennomgang av kommentarene deres.

Romanen er ikke en uttømmende kilde til informasjon – jeg håper jeg tar feil om mange ting – men det er nå litt litteratur som er frosset i tid, og lyser opp en verden vi beveger oss mot. Jeg er fornøyd med den, og jeg er glad hvis den har fått enda en leser til å tenke.

5. Vil du si at din mening er at samfunnet vårt går til det du forestilte deg i boken din? Er dystopisk fremtid virkeligheten som venter oss?

Jeg håper virkelig ikke det. Min dystopi er en mulig fremtid. Jeg tror at vi prøver å finne måter å skape en praktisk talt ubetalt arbeiderklasse på, men vil det føre til at den teknologiske utviklingen stopper opp slik den gjør i romanen min, vil enten utfallet være skremmende. Men en lignende fremtid kan vente oss hvis vi ikke begynner å stille spørsmål som, hva får jeg, hva gir jeg opp?
Hvis vi ikke begynner å stille spørsmål om hva teknologien gjør med oss, vil vi fortsette å bli mer insulære. Romanen skildrer to menn i ekstremt isolerte situasjoner. Ingen av dem kan løse sine situasjoner uten den andres hjelp, ellers venter skjebnen på at dagene deres skal løpe ut, enten de går av med pensjon eller død.

Mens teknologien har krympet verden vår, kan den ha gjort naboene våre fjernere.

6. Hva synes du om at boken din blir sammenlignet med noen av de største kultklassikerne, som Aldous Huxleys Brave New World og Isaac Asimovs I, Robot?

Jeg rødmer. Brave New World overrasker meg litt, men vi har ideen om nettbasert underholdning og direkte nervestimulering, og tar plassen til Soma, så jeg er glad og smigret. Romanen min innebærer også at barn av ansatte oppdras i barnehager til de kan omdannes til ansatte. Men i min dystopi er samfunnet ikke opptatt av noen ansattes helse hvis de kan jobbe. Noe som er urovekkende likt hvordan enkelte arbeidsgivere ser på ansatte i dag.

Jeg tror at det som gleder meg mest er at de bøkene ble skrevet i 1932 og 1950, de har stått tidens tann fordi de var godt skrevet og inspirerte tanker, to ting jeg strebet etter. Jeg håper jeg har bidratt med noe til større sak for god litteratur, 1950 var forferdelig lenge siden.

7. Tror du 418: I Am a Teapot, får en oppfølger, kanskje en serie?

Foreløpig har jeg ikke tenkt å skrive oppfølger. Det er en dystopi, og det gjør det litt dystert for forfatteren å måtte leve seg gjennom. Men jeg kan se mange avstigningspunkter. Det er mange historielinjer i romanen, en av dem kan ekstrapoleres. Jeg kan bestemme meg for å se eventyrene til 418, Brian/King eller Prince, men foreløpig er oppfølgeren ganske enkelt 404: Not Found.

8. Jeg vet at du jobber med å gjøre boken din til en live-action, tror du den har en sjanse, og hva med potensiell suksess?

Jeg jobber for tiden med å skrive/revidere et manus til 418: I am a Teapot. Jeg tror det er en mulighet at det blir et stykke film eller TV-kunst. Vi har mye å jobbe med, oppslukende internett, programmerbare mennesker, smuldrende verden, full av visuelle demonstrasjoner og sjarmerende mørke bilder. Jeg tror denne historien roper etter noen med den rette visjonen og media som skaper talenter til å plukke den opp og puste farge inn i ordene jeg har lagt bak meg.

Mitt bud er at dette vil være episk og ulikt alt som er der ute i dag.

9. Hvem vil du gjerne se i hovedroller?

Det er rart, ettersom tiden går, er jeg mindre sikker. Jeg er åpen for å høre hva folk mener bør fylle disse rollene. Opprinnelig trodde jeg at Brian / King burde fylles av en skuespiller som avdøde Irrfan Khan. Jeg bryr meg ikke så mye om det, for jeg vet at når jeg møter den rette skuespilleren, vil jeg ha en visceral reaksjon på dem i den rollen.

Jeg tror skuespilleren må forstå problemene karakterene står overfor, Brian er immobilisert av å ikke vite hvordan? og 418 – som ikke forstår frustrasjon – er forvirret og fortapt. Det interessante er at det er to faktorer som immobiliserer mange av oss. Kanskje vi alle er tekanner? Fordi vi alle kan være tekanner, hvem skuespillerne/skuespillerinnene kan være, er på vidt gap.

10. Tror du at du en gang kommer til å gi ut bøkene du har laget da du var 25? Kan du fortelle oss litt om dem?

Nei, jeg tror aldri jeg kommer til å gi ut de bøkene. Jeg mener ikke å frustrere aspirerende forfattere, men jeg føler at den første boken, de første bøkene du skriver handler om deg selv. Jeg tror det er uunngåelig, og at du ikke kan skrive noe løsrevet fra deg selv før du har kvittet deg med den brennende kløen for å skrive dine egne smerter på papir.

Jeg har fortsatt disse bøkene, men det er ord som har blitt kastet inn i tidens elv, jeg er mye mer fornøyd med å lage nye historier.

11. Hva kan du fortelle oss om dine planer for fremtiden? Bøker relatert, men også om TransMedia Group?

Jeg jobber med, manuset til 418: I am a Teapot. Jeg ser etter noen kreative hoder til å blåse fargede bilder inn i trådrammene jeg tegner ut i manuset.

Jeg er nær ved å fullføre utkastet til et mordmysterium. Jeg kan si at det ikke er noe mysterium om hvem som vil bli myrdet, og ingen mysterium om hvem som gjør det. Romanen handler om rettferdighet og søskenbarnas sinne og hevn. Denne romanen bør reise to umiddelbare spørsmål: Vil hun slippe unna med det? og vil leseren at hun skal slippe unna med det?

Vi kan definitivt ikke vente med å se 418: I am a Teapot som en live action. Ikke bare at det høres bra ut, men vi har også behov for godt dystopisk arbeid på skjermer.